Reflection note by Ann-Christin Berg Kongsness (norwegian only)

Snakke og bygge

Jeg begynner før begynnelsen. Før jeg bygger, begynner jeg med å lytte. Jeg tar innover meg rommets allerede iboende konstruksjon, alt som allerede finnes og som virker i rommet før min ankomst. En påstand: Jo mer jeg lytter, jo mindre trenger jeg å bygge. Eller, jo mer effektivt kan jeg bygge. Bygge som et annet ord for å produsere. Jeg er en arbeider. Effekten jeg oppnår er et resultat av lyttinga mi, like mye som bygginga. Jeg bygger en overbygning basert på et fundament av lytting.

Vi begynte med en annens arbeid. Rettere sagt en tekst om en annens arbeid. Vi begynte i det relasjonelle, forholdet mellom vårt eget og noen andres kunstnerskap kom aller først, vi begynte med å plassere oss selv i forhold til den andre. Dette ga umiddelbart flere informasjonskilder, flere holdepunkter, vårt arbeid sammen ble plassert mellom alle disse, punktene, kildene.

Å arbeide relasjonelt, alt henger sammen med alt, både det faglige og det mellommenneskelige.

Den indirekte tilnærminga gir nye innfallsvinkler, vi faller inn i arbeidet. Vi åpner samtidig som vi sirkler inn, går rundt grøten.

(…) Konsekvens handler om å gå til det ytterste. Konsekvens har ingen utside. Å ta for seg det konsekvente er nådeløst, det er enten eller. Ingen mellomting.

(…)

Grundighet fordrer at man går til grunnen. Hvorfor er vi her? Hva er arbeidet? Jeg er en arbeider, men hva er mitt bidrag? Uten tilgang på grunnen går jeg til grunne. Det retningsløse er ikke det samme som det uten retning.

Refleksjon har heller ingen utside. Seleksjonen og refleksjonen utelukker hverandre. Refleksjon fordrer en helhetlig tilnærming, vi må ta for oss hele (speil)bildet. Ikke bare stille spørsmål inne i formatet, men stille spørsmål til selve formatet.