Extracts from reflections by the participants (in norwegian only):

Ole Martin Meland skriver bl.a: 

Jeg opplevde vekslingen og koordineringen av språk og materiale som til tider veldig fruktbart, og at det enkelte ganger genererte spesifike og uante ting. Det var de gangene jeg kjente at språket behøvde materialet, og materialet trengte språket for å eksistere eller ha betydning, at det føltes mest verdifullt. Når jeg klarte å skape en slags ny logikk og et ”tredje sted”. Samtidig var det en utfordring å ikke bli for abstrakt eller ”utenpå” performativ, men å insistere på og etterstrebe noe konkret, håndgripelig, og en refleksiv bevissthet rundt hva det man gjør produserer. Jeg jobbet med å insistere på synligheten av prosess, og å la den operative tiden få plass i det sceniske uttrykket. Eksempler på oppgaver: Tidsforskyvninger i språk og kropp. Ikke illustrere språket ”realtime”, men dytte det frem eller bakover i tid i forhold Fysisk handlig, misoppfatninger mellom tanke og materiale. Tanken eller handlingen ligger i for eller etterkant, og Drive frem et langsiktig prosjekt i språk og bevegelse som ikke ser dagens lys. Tanken om at man ikke setter i live 

Mia Habib skriver bl.a: 

Sakte bygges lag av retningslinjer i forhold til tekst, setningskonstruksjoner, relasjoner til hverandre både tekstmessig, bevegelsesmessig og romlig, forhold til tid og ikke minst, en pågående forhandling til hva det performative er gjennom å utfordre ideen om kronologi og produksjon. Noen spørsmål fra prosessen: Hva er scenerommet? Hvordan forholder vi oss til ideen om tid i en performativ setting; i scenerommet og scenografien? Hvilke mønstre er det vi lener oss på? Hvordan forhandler vi disse mønstrene? Hvilke parametre er det vi jobber med og hva er det vi kan legge fra oss? Hva er relasjonen mellom oss, materialet i rommet, våre refleksjoner, språket og fysiske aksjoner? Hvordan påvirker metoden og prosessen til Eva Cecilie hva vi produserer (eller “ikkeproduserer”) i rommet? Når det gjelder ideen om verket i praksis, at vi skaper og undersøker samtidig ble jeg spesielt fascinert av å knytte I dette ligger ideen om en ny representasjon av tid, ikke lengre lineær men tredimensjonal.

Cecilie Lindeman Sten skriver bl.a.

Tema: det midlertidige/temporære kontra det vedvarende. At alt vi gjør er relatert til tid som kommer. Vi er ofte fokusert på ”tiden som er igjen”, som baseres på tanken om en avslutning., jaget om definisjon og sluttprodukt. Kan man tenke seg at målet er en begynnelse –  et resultatløst mål – tidsaspektet blir visket ut - varighet som en sterk/kraftfull strategi - availability to nothingness  - sheer power of imagination, creativity modes and invention – which is part of the human potential to act .

Å arbeide med tidsparametere som varighet, akselerasjon og deakselerasjon
potensialitet og momentum, forberedelse.


Det å hvile som en aktivitet – hvile blikket på noe – la folk få lov til å hvile blikket.

I kommenteringen av det man ser – legge merke til hva slags tempo (speed)/ hvile (rest) som allerede finnes i scenerommet, med alle elementene i rommet. 
Å vedvare i noe – ikke for å fullføre – men for en annen måte å  finne essensen – eller arbeide med uavsluttethet - finne noen visuelle representasjoner for noe uavsluttet. 


Finne noen enkle (språklige, billedlige, metaforiske) uttrykk for avslutninger /begynnelser - hvordan oversette det fysisk, til materialitet.

Forståelser og forhold til tid ble utfordret også utøverspesifikt og som koreografisk praksis i det utøvende. Improvisasjonene og visningene hadde ingen fastsatt tidsramme, men fikk varighet på ca. 45 min til 1 time. Vi diskuterte format i forhold til tid - hvordan vi har forskjellige subjektive forhold til varighet. Hva med ansvar for framdrift? Kunne vi rett og slett bare la situasjonen kollapse?

 

Solveig Styve Holte skriver bl.a 

«Vi samtalte og samtalte om korleis vi samtalte utifrå teksta ”The project horizon” av Bojana Kunst. Vi iscenesette samtalen gjennom at samtalen på tribuna var noko anna enn samtalen på scenegulvet og sette rammer for samtalen som at vi alltid samtalte utifrå eit prosjekt vi alt hadde deltatt i, og vi samtalte som om vi no hadde gjort eit prosjekt saman, prosjektet var over, var skjedd og det vi refererte til av erfaringar til arbeidet var erfaringar som var reelle i den forstand at dei fantes frå andre ”faktiske” prosjekt vi hadde deltatt i. På det viset konstruerte vi ein samtale som hadde ein progresjon framover gjennom å reflektere til eit fiktivt prosjekt vi hadde alt gjort, men refleksjonane vår kom frå reelle erfaringar. Arbeidet problematiserte prosjekt som arbeidsform, tid og korleis arbeide med refleksjonen og det som kjem etterpå for å nære arbeidet.»